Nå går nettopp solen ned mellom gylne skyer
bakenom Jøkulen. Det gyller bortetter de høyeste
ås-toppene. Åsen her like over tjernet gløder som
rødt gull.
Hvor gult bjerke-løvet alt er blitt; det er høsten som holler inntog, langsomt og sikkert.
Mørke ligger myrene og tjernene i kvellskyggen. Mørke krummer ås-rygg bak ås-rygg seg utover mot solnedgangen. Men opp av dalene imellom stiger eimen fra menneskelivet, lys og disig, og lys og blå ligger Skarvet og Jøkulen der bakom hvor solen går ned.
Det er et stykke Norge, det er det lann som er ens eget, og som er som intet a’ent . . .
Der kommer geitene varsomt langs vollen; en grå breker spørrende. De glor og undrer seg. Der setter den ene snuten mitt oppi boka mi, og kliner blekket utover, stryker seg så fornøyd opp mot kneet mitt. Nei, vekk litt! Der er jamen selve bjelle-geiten også. Vinnen blafrer i bladet jeg skriver på, og den skvetter forskremt unna. Kommer så igjen, snuser og vil klappes . . . Nei nå roper budeia at ørreten er kokt.
Søndag 18. september.
Det trekker opp fra sør med mørke truende skybanker, skodda driver innover åsene her sønnafor, snart har vi regn-været. Jeg er blitt fortrolig med denne naturen nå, kjenner den i solskinn og i tykke. Det er jordens ansikt vi bor på, vi mennesker —;
