gikk så det knaket, mens pengene klirret. Jeg ble straks innbutt til å være med, men foretrakk å komme videre. Litt sure ansikter ble det jo over å skulle ut så sent; men hest fikk jeg. Kulslig var det å kjøre i den kalle, stjerne-klare natten, tynn-kledd og trett som jeg var; men en springmarsj nå og da bøter på det.
Endelig lyser det gjennom skogen; vi dreier inn på en gårds-plass, og er fremme ved Kleven skyssstasjon. Det er alt over midnatt, alle folk sover; dundring på dører og vinduer, men ikke svar. Endelig ble det liv i noen jenter, og lys ble tent; men også her opptatt av heste-handlere, de skal nok over til markedene østerpå alle disse. Etter noen unnerhandlinger ble det likevel utvei til en seng og en skinn-fell.
Neste morgen ved ni-tiden gikk det igjen på ski ned igjennom Hemsedal. Liene steg jevnt oppetter på begge sider, gran- og furuskogen sto frisk og vakker, tynget unner snøen, her og der oppe i liene lå setrer med de hvite seter-voller, og i bunnen av dalen sutret elva ned-igjennom lunt unner isen. Så vinter-stille! Ja, nå er jeg kommet tilbake til den norske vinteren. — Det jubler inne i en.
Der er jo alt Rolfshus, — kanskje blir det mulig å nå de sju og en halv mil til Gulsvik i dag? — — Klokka er ikke mer enn halv elve, — halva’en mil på halva’en time, det er lovende; og med nytt mot går det ned gjennom Hallingdal mot Nes.
