Her fikk jeg en kraftig middag og en times hvil;
og så igjen av sted de fire mil til Gulsvik.
Snøen tok til å falle lunt og tett; jeg fryktet for føret; skiene hang alt litt igjen; men det gle fram, og så lenge får en jo være nøyd.
Endelig sent på natt kom jeg trett og tørst til Gulsvik; men nå var jeg jo snart fremme, bare de fire mil over Krøderen, og så med toget i morgen middag; da får jeg jo søndagen å hvile og øve meg litt på til ski-løpet mandag.
Et parr potter god, søt melk, å hvor det smaker, — kan det fins noe bedre? Og så til sengs og strekke de trette lemmene riktig til gagns i ull-teppene.
Neste morgen var det igjen klarvær, solen skinte på det fagre Krødsherad, da jeg omkring kl. 9 dro fra Gulsvik. Jeg tenkte på Ringnes-åsen med dens lokkende bakker; men det kunne knipe med å nå toget kl. 3, derfor best å holle isen. Og på den gikk det strykende på skiene ut igjennom.
«Glimrende hvit lå Krøderens bukt
Unner de steile birkelier.»
Og så rundt omkring ovenover — granliene, og øverst oppe, over det hele, det hvite Norefjell. Ja vakkert er her både vinter og sommer.
Ved Ringnes var jeg bortimot klokka tolv, og da det enda er en mil igjen til Olberg, fikk jeg nok dra på. Av sted skar det på ny hva lemmer og ski kunne greie, og på mindre enn en time var jeg ved
