De to gikk mer og mer inn på meg med bønner
om å bli over, og gå med på rypejakt. Børse og
patroner skulle jeg få, og ryper var det nokk av.
Sannelig det skulle mindre til for å få et jeger-hjerte
i brann. Men på veien bortover mot liene, begynte
jeg å vakle: var det ikke likevel best å dra på for å
komme inn til det ski-løpet, det hadde jeg jo en gang
satt meg i hodet. Og så vont det gjorde, sa jeg disse
hyggelige menneskene farvell med takk for all
gjestfrihet, og dro videre over fjellet mot Hemsedal.
Jeg hadde nok hatt det for hyggelig der på
Bjøberg. Det skumret jo alt, stjernene begynte å titte
fram, og en ny måne sto over fjellet der i sør. Mens
jeg dro nedover, hørte jeg i den stille kvell en
rypesteggenes gakk-gakk-gakk-gakk! fra vier-kjerrene på
den andre siden dalen. De hollt nok på å søke losji
for natten.
Det kan være svært så koselig med slikt traktement; men sannelig om det er godt for den som skal videre. Jeg har ellers en god leve-regel: Drikk ikke sterkt og røk ikke, når du har langt å gå. I dag hadde jeg gjort begge deler; men jeg følte det også som bly-lodder i bena.
Det ble sent før jeg nådde Tuv i Hemsedal. Da jeg eslet meg lenger samme kvellen for om mulig å nå Gulsvik neste dag, ville jeg helst ha en hest her.
Lampen unner bjelke-taket lyste matt i det store rommet der jeg kom inn. Runt bordet satt et helt selskap, det var mest heste-handlere, og kort-spillet
