Russlann, over Urál, gjennom Sibirien, gjennom Amúr-lannet — over berg og daler, og endeløse skog-sletter — like til Stille-havet.
Det er nå og blir nå der vi er oss selv. — Og skal en drømme et framtids-hjem — det en aldri fant — så er det i skogen, med årtuseners skog-sus over hyttetaket, med dugg-dråper i ormegraset ut for døra om morgenen, med en mumlende skog-bekk og kjølige små kulper over hvite runnslitte steiner mellom mosen; — — og så et blankt vann i skog-stillheten, hvor fisken vaker med plask og store ringer i kvellen.
Hvor dette livet gjør folk sunne og vakre. Se bare alle dem vi treffer her. Denne Bergljot her på setra, — har du sett slik en dronning. Så sjelden vakkert et ansikt, slike øyne, slikt et smil, snill og blid, og likevel tillitsfull og selvsikker. Og så slik en kropp, så velbygd, så fast og kraftig, og slik en reisning, slik en fri, ledig gang.
Nei sannelig, menneskene var ikke skapt til å bo i byer. Her er det de folles ut. Senn dem der inn, og du finner igjen bleke, utvaskete ansikter, hengslete, slengete kropper, utjasket slepende gang, og forloren stas og forlorne følelser.
At de må se slik ut her oppe, det skjønner jeg; men hva jeg ikke skjønner, det er at Bergljot ikke er gift enda, og ikke har barn; men det har jeg ikke vågd å spørre henne om.
