Herregud, om vi to små folk alltid kunne se, hvor
mye lenger vi når, om vi til enhver tid står ferdig
til å motta kraft fra hverandre.
Så herlig forfriskende å sitte ute i denne elva på den lyse bunnen, og la de kjølige bølgene skvalpe opp om brystet på en, mens solen skinner i vannet, og leker med bena dypt der nede. En kjenner faunen juble i de stille skoger.
Jeg skulle over til Missjøhaugen nord for Sølen-fjellene; men det var så steikende varmt å gå om dagen nå, fikk heller vente til kvellen, og imens slikke sol og fred på denne seter-vollen, og drømme skogens drøm.
Store planer hadde en for utferd. Skulle vært langt borte nå, unner trope-sol i urskogen, i det ukjente — og ble så hindret av krigen . . .
Men hvorfor så langt? Her er sol nokk, og blå himmel, og naturen evig ung, evig ny, — sannelig nokk å oppdage — og skogens store ensomhet og tungsinn . . .
Men ellers så er den nå ikke så svær skogen her nettopp. Menneskene har fart stygt med den, har flådd disse vi’e furumoene bortetter, og det er ikke store pinnene som står igjen. Men slik er det jo mest overalt. Hvor blir Norges skoger som ga ly?
Likevel så er det nå skogen da, den vi er kommet fra. Østover, stadig østover strekker den seg, — unner dens ubrutte teppe kan du dra fram månet etter månet, og år etter år-gjennom Sverige, Finnlann, gjennom
