lange vandring nord til Hellig Olavs skrin i Trondhjem, der de søkte helsebot for legeme og sjel, den de ofte også fant.
Å, om en kunne finne et slikt vidundermiddel for den håpløst syke menneske-slekt som nå lider, av egen brøde, uten å kunne stanse.
Tidene skifter, menneskene skifter; — — men naturen — den store, enkle — skifter ikke . . .
Viks-seter, 24. juli.
Solen sto alt over skog-kanten i øst, og strømmet like inn i stua, da jeg slo opp døra for å ta et morgenbad i Klara.
For en vidunderlig fredet flekk på denne Guds larmende jord! Så stille og trygt ligger de der seterhusene på den flate vollen, mitt i den store skogen. Som et dugget blomster-teppe går enga like ut til elve-kanten; i et bredt sølv-bånn glitrer Klara utenfor; den mørke skogen i kjølig skygge på andre siden. En kan mest ikke sette foten ned i denne morgensunne renhet, og trampe duggen bort fra disse blyge blomster-knoppene. En må stanse, vie ut brystet, suge inn denne fred; — og la solen skinne en like inn i sjelen.
Men denne rastløse elva haster forbi uten stans, uten ro, over rulle-steinene, i skumkammer og hvirvler, uavbrutt skiftende, og likevel stadig de samme . . .
Hvorfor slik hast, nettopp her? Gi da heller litt tid, du sterke elv.
