Så fikk jeg den langs båt-siden igjen. Enda en
gang setter gutten håven unner halen, mens jeg holler
hodet opp mot båtripen med snøret. Så hypp, vi
løfter og velter inn — og der lå fisken på bunnen
av båten. Gleden var stor. Sannelig en diger fisk —
den var på åtte og et halvt kilo.
For et uhyggelig oppsyn som den lå der i båten og gjepte. Ja, denne gjedda ja, det er en stormakt det, det er selve maktbegjæret. Se bare dette svære gapet, med de stygge tennene.
Den har lov og rett til hva den lyster, sluker alt den når, lever høyt på de andres bekostning. — Men likevel blir den en dag fanget og stagget med slike fine, smekre greier; — fordi den forregnet seg da den ville gå på en stakkarslig liten mort . . .
Vi dro igjen oppetter Løvfjorden, og fikk noen mindre fisk. Men så var det slutt, og vi rodde tilbake til skomakeren og hans mange barn.
«Jo,» mente han, «de var eit godt fiskje; min de er jo snart nea-tier au nå, så de er itte så urimelig.»
21. juli 1916
Turen gikk videre østover fra Stor-sjøen, opp langs Mistras kløft, over fjellet og ned til Klara.
I nord lå Sølen-fjellene høyt over fjellviddene, med det dype, trange Sølen-skaret. Gjennom det gikk veien for pilegrimene for århundrer siden, på den
