«låt oss ganga seint og sjå oss vel i kring,
vegen er så full av fagnadsame ting.»
Men hvem kan det i sin manndoms kraft? Du har bare hast med å komme videre gjennom dette lann og inn i Sverige.
For en underlig elv. Alle store elver ellers har i tidenes løp gravd seg dype daler. Men Klara, den har skiftet løp den. I svunne tider rant den fra Femund-sjøen over Drevsjø like inn i Sverige; men så har den endret hug, og tatt seg en tur innover det store grå vidde-lann, grodd over med reinmos.
Ut av Femund-sjøen renner nå Gløta gjennom ulente morener, ur og hauger av storstein, og ut i Isteren, og så i Galten, — og så ut av den går Klara. Gjennom flatt skoglenne, furu-skog, endeløs, — og høye moseberg imellom, — renner den mest i flate jevne stryk, og stillere strekker, sjeldnere i striene fosser og en dypere, svart høl for storfisken.
Lenger ute har den funnet mer dal, først Elvdalen, og så Trysil; men heller ikke den dyp og trang, og uten høye berg. Det høyeste er Trysil-fjellet.
Så glir den inn i Sverige. Det er vel ikke alt som kommer fra Norge, som til alle tider har vært like velkommen som disse glidende vann-massene, og deres tusen på tusen av tømmer-stokker. Det er jo dette norske vannet, som er med å danne Sveriges største sjø, Vänern, dets største foss og største kraftstasjon, Trollhättan, og dette tømmeret . . .
