En underlig hest, slå kollbøtte mitt i slette veien. Jeg tok tømmene, men merket snart at den var snublevoren, og måtte holles godt opp.
De hadde nettopp fått hesten fra byen, sa gutten, og han kjente den ikke. Ventelig var det en vognmanns-hest, som hadde fått dårlige ben av stein-gatene; og fordrevet av bilene skulle den nå slite sine siste år som skyss-hest her på lanns-bygda, hvor bilen ikke har nådd fram.
Men nei, denne framkomst-måten er en fortids-levning, — snart holler nok bilen sitt seiers-inntog i denne dalen også som i alle de andre. Så til slutt blir hestene bare til tømmer-drifta på skogen; for der kan enda ikke bilene trenge fram. Men hvem vet hva som kan skje? Vi har opplevd det som merkeligere var enn å kjøre tømmer med bil.
Så kom jeg da endelig ned til Atna stasjon. Det gikk med jernbanen sørover til Koppang, og derfra med bil til Åsheim ved nordennen av Storsjøen i Ytre Rendalen. Der ville jeg være noen dager for å fiske.
Åsheim, 14. juli.
Gjennom en dyp, skog-kledd kløft på vestsiden av Sølen-fjellene bryter Mistra seg vei fra de vide, flatere fjell-strekningene nordenfor. I en stor sving bærer det gjennom en trang skog-dal, som en sprekk i fjell-massen, og nedover til den vakre Storsjø i Rendalen.
