Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/181

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

vannet ovenfor brua. Natten var stille og varm. Det var mye for en fiskersjel. Men — en skulle jo videre; det var best å legge seg til å sove.

Neste morgen bar det med skyss fra Atnas dal over åsen og ned til Vulu-dalen, og videre mot Sollia . . . Det bærer fra fjellet nå, fra de store vidder, nedover mot de alvorlige, store skogers lann.

Fra Sollia skyss-skifte gikk det med ny hest, videre nedover bakkene, mot Glommen-dalen. Så sørgelig kort tid vi mennesker trenger for å øke våre livs-fornødenheter. Før syntes en det var svært så gitt å få hest og kjerre å komme fram med. Men nå etter noen få år med biler, beundrer en menneskenes tålmodighet som finner seg i det tids-spille å sitte og skrangle i en kjerre, og jage på en sliten skyss-hest.

Den jeg hadde fått her, var ellers villig nokk. Jeg lot gjerne den vesle skyss-gutten, på ti år, kjøre; for han kjente vel hesten best.

Mitt som den diltet utfor en lang, jevn bakke, snublet den, falt på knærne, rykket til for å komme opp; men gikk så på hodet, og gjorde kollbøtte, med bakkroppen til værs, og helt over.

Jeg skvatt ut og slo filthatten over øynene på den forat den ikke skulle sprelle og brekke dragene. Den vesle gutten var kjekk; smågråte måtte han jo, men samtidig ga han med den voksne kars mine beskjed om hvor jeg måtte spenne fra. Snart hadde vi selen av, hesten på bena, og spent for igjen. Vi satt opp og kjørte videre.