Det går stor ørret opp den elva, og jeg hadde
lyst til å friste den; men der er ulent oppetter, og en
skal helst være kjent for å finne de rette hølene hvor
storfisken står.
«Nå har je fått godt følje åt dei,» sa Olav Åsheim og kom smilende inn fra telefonen. «De er skredder’n her i bygda, berre fiskjar fins itte her omkring. Han mente godt om været i dau, å var huga på å dra. Min hain får itte fri før ve ett-tia, da kunne ’n møte dei ve Misteregga.»
Joho, det passet meg bra. Jeg hadde også en del å gjøre før den tid.
«Du kain få me dei sønnen min, hain Vekjle-Olav, for å vise dei benveien gjønnom skogøm.»
«Hain er låghalt, skredder’n,» la han til, «og har stivt ben; min de ska du itte bry dei om. Hain klyv i fjell-veggen, og går i skogøm, like ratt som noen. Berre jeger fins de itte heilt, her i bygda.» «Vi dro av sted, Vesle-Olav og jeg, sånn ved tolv-tiden. Først måtte vi sette over Rena-elva, da flommen tok brua her i vår. Så bar det opp gjennom skogen. Steikende varmt var det, og en fikk ta av de klærne en kunne. — Som vi kom oppetter ble jeg mer og mer spent på å få se denne merkelige skredderen.
Endelig skimtet vi husene på Misteregga mellom trærne, og da vi kom ut på storveien i svingen, reiste en snarest ung mann seg fra veikanten, og hilste goddag.
En pen, sterkbygd, middelshøy kar, eller kanskje
