men kameraten var ugift. De hadde kjøpt seg seksten mål jord, hvor de skulle holle noen kuer og hest, og ellers drev de mest med skogs-arbeid. Det var Mathiesen i Fredrikstad som eide det meste av skogen.
Det gir tro på framtiden å se et slikt nybygge så høyt til fjells. Gårdsbruket skulle lønne seg bra her, mente han. Høy-avlingen var god de fleste årene. Potetene slo også til. Noe verre var det med kornet; men de slo det til grønnfor, og det lønte seg og. Så hadde de fisk i sjøen, og ellers som sagt arbeid nokk i skogen. Her var det sannelig ikke vanskelig å leve.
Ro-turen utover Atne-sjøen er mest en mil lang. . . .
Slik fred. Der på nordsiden ligger det vakre Nesset, hvor han bodde en av Norges få stormenn, matematikeren Cato Guldberg. Så likt ham å slå seg ned nettopp her; den lignet ham denne enkle men storslåtte naturen:
Så bredt og trygt husene ligger oppe på den grønne vollen som heller utover like til sjøen; de smiler rødt i skogen. De flate skog-liene stiger jevnt på to sider innover mot snaufjellet; men Illmann-hø og Rondane høyt over der i vest, og Illmann-dalen, og den dype Langglupen imellom.
Det var først ut på kvellen jeg nådde ned til Brenn ved Atne-brua, og fikk hus for natten. Værelset vente ut mot elva. Det durte av fossen der unner brua; den stuper ned i en vakker fiske-høl, som så fristende ut. Og ørreten vaket ring i ring i det blanke
