Nå gikk det nedover i skogen, og etter en halv
time nådde jeg Musvoll-setra. Den var full av byfolk.
Tross mannens elskverdige forsikring om at han nok
skulle skaffe plass, og en god seng, og gjerne ville
ha en prat, så var det for tidlig på kvellen for en
farende svenn å stanse. — Det bar utover bakkene
videre gjennom skogen, og snart sto jeg nede ved
Atne-sjøen.
Her er noen fiske-buer som tilhører gudbrandsdøler, fra Fron; fra gammelt har de fiske-rett her i sjøen. Det lå nettopp noen karer der; men de hadde ikke fått større fisk, det hadde vært for stilt i været, og så var vannet for høyt.
Jeg hadde fått lov til å ta båten til mannen på Musvoll-setra, og i den satte jeg over til andre siden, hvor det skulle være et nybygge.
Et godt stykke opp fra sjøen fant jeg også rydningen mitt i skogen. Det var to karer som hadde slått seg sammen og begynt å bryte opp her for to år siden. De hadde alt fått en gill bygg-åker og poteter, og trærne var fellt over et stort stykke; røttene satt igjen i bakken enda, og der var arbeid nokk; men god jord var det, kanskje noe tørr, med sann unner. En lun, liten stue var alt satt opp, og fjøs-bygningen var også nesten ferdig. Jeg fant den ene mann sittende på taket og legge på bord.
Jo, det kunne nok bli råd med å ro meg utover sjøen ned til Brenn. Han kunne dra straks, måtte bare inn og stelle seg litt. Han var gift denne karen;
