«Høyra naor da kjæme? Da gaor nett so eit
bøsseskott da, kar.»
Som jeg satt og tygget på dette, kom det en kjørende. Han smeiste på hesten, og ropte til meg at jeg måtte flytte.
Høyere oppe traff jeg noen karer som fortalte at kløfta het Saues-kilen, og var det mest fryktede sted i Lærdal for sine skred, som kan nå tvers over dal-bunnen. De kom fra toppen av kløfta, og vokste ved snø som raste ned fra begge sider, inntil de på den lange veien utover kunne få en uhyggelig størrelse. Det som jeg så der, var bare det første som går foran, og glatter veien for det som kommer etter, og som nå var ventendes, — det ville bli noe ganske a’ent, skulle jeg få se.
Så dro jeg videre. Snart kunne jeg ta skiene på igjen, og det gikk nå fort opp gjennom de ville fjell-kløftene. Elva dypt unner var dekket med is, hvor den gikk rolig. Runt de åpne hullene, og fra hull til hull gikk oter-farene. Her lever han sitt liv både sommer og vinter. Det gyser gjennom en, når en ser ned i disse svarte hullene, og tenker på å skulle dukke og leve i dette kalle vannet; men han har det visst godt, her er fisk nokk.
Med ett høres en munter, høy kvitring, og en ser seg forstøkt om, kvitrer her fugl også? Der låt det igjen — ikke oppe fra berg-veggen; nei, nede fra kom det. Der flyver sannelig sangeren, langs isen, og så stup — mitt i ville fossen. Ja, det var fossekallen.
