Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/19

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

For den er aldri livet for surt, uten når elva fryser til, så den ikke finner åpent vann.

Litt lenger opp begynner dalen å vie seg ut mot Borgund. Kommet forbi Huse, fulgte jeg Vindhellen, den gamle veien, som går i bratte svinger oppetter, men til gjengjell er mye kortere.

Over en rygg bærer det igjen nedover på andre siden. En kan her se langt opp gjennom den vakre Borgund-dalen, og unner til høyre ligger Borgund stavkirke, med den nye kirken like ved siden av. Ja, vakker er den om sommeren, men enda vakrere syntes den i denne hvite vinteren, som den sto der med sine mange gavler og tak dekket av snøen.

Dagen var alt for lenge siden forbi, da jeg omkring kl. 7 var ved Burlo, og tok fatt på de lange og bratte bakkene oppover mot Filefjell. Veien var tung, det begynte også å melle seg i bena, som ikke var myknet nokk opp enda, og jeg hadde ikke gått så kort den dagen på det skrale føret. Men det sto meg i hodet, at jeg skulle sove på Breistølen den natten, og så fikk jeg gå til jeg kom dit.

Jeg stakk skiene inn i hverandre, bant en tom om snutene, og trakk dem etter. Om ikke a’ent, så var det litt bytte fra å gå med dem stadig på bena oppfor.

Snart begynte fjell-vidda å bre seg foran, mens dalen bak lå i mørke. Ovenover flimret stjernehimlen, og kastet et usikkert lys over vidda. Natten var stille, ikke en lyd uten mine egne steg i snøen.