Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/17

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Fra Gudvangen gikk det med dampskipet i den stjerne-klare kvell ut gjennom Nærø-fjorden og videre til Lærdal.

Tidlig neste morgen dro jeg på måtelig ski-føre opp gjennom Lærdal. Været var godt nokk, men det var skralt med snøen, og veien ble snart ganske svart, så jeg måtte bære skiene. Det er trangt og vilt her også, men ikke som i Nærø-dalen. Her og der var skred gått, og lå nå og lyste unner fjellsidene.

Ut på formiddagen satt jeg ned på veikanten ved en liten bekk, fikk fram nista, og hollt frokost. En dyp klove skar seg opp gjennom den bratte fjell-siden like til toppen. På de veldige snø-massene kunne jeg se at det hadde gått et svært skred der.

Just som jeg satt fordypet i disse omgivelsene, lyttet til fosse-duren, og tenkte på sommeren, da en med fiske-stang kunne stryke langs elve-sluket — det var slike vakre flue-høler her — ble jeg vekket av en skingrende stemme:

«Nei, du ha ’kje mykje vet so seta deg her mitt unde skre’ao.»

Jeg skvatt i, — det kom en bonne i full fart trekkende på en kjelke.

«Nå, det er vel ikke så farlig vel?»

«Æ da ’kje farle? Å jau, folk ha fare idla før her. Kjæme da berre før alvor so fydle da heile dalen.»

«En hører vel, når det kommer, og kan flytte på seg da.»