til setra helt fra dalen, og var rask og rørig til sitt arbeid.
Glad i hug dro jeg videre. Var det bare mange slike i vårt folk, så kunne Norge se en lys framtid i møte.
Ja, om vi kunne få plantet livs-synet hos denne naboen til Høg-Ronden inn i vår tids ungdom, — den, som er mest opptatt av hvordan de med det minste arbeidet kan tjene mest penger, for å stille sin nydelsessyke tilfreds.
Om vi så også kunne vekke hos dem kjærligheten til det lann, det folk som har fostret dem, bringe dem til å tenke på nasjonens framtid, hva rasen kunne bli til, og hva plikter og løftende oppgaver de der kunne ha, istedenfor å tenke bare på seg selv og sine lyster — — denne smålige egoismen som brer seg for hver dag i alle lag, og marg-eter samfunnet.
I denne natur måtte den skalle av. Når en ser Rondane mot himlen der i vest, da må en vel skjønne at mellom slike fjell blir synet et a’ent, og målene større, enn i en gård i en fabrikk-by, hvor synet dagen lang stanger mot nærmeste veggen, og misnøyen næres ved stadig å se andre ha det bedre.
Gi dem noe av natur-livet tilbake, det de mangler, men som alle, bevisst eller ubevisst, lenges mot, — og livs-synet skal bli sunnere, livs-gleden lysere . . .
