På gården avlet de ikke a’ent enn høy, og så kan
henne litt grønnfor; men kom nyttet det ikke med,
og poteter heller ikke, så alt av det slaget de trengte,
måtte de få fra dalen, og nå var det dyre tider. Men
en fikk ikke klage lell, de fikk da nokk.
Ja, et slitsomt liv var det jo på sin vis, og vinteren var jo streng og lang, men så er det nå et sunt liv, så høyt oppe i fjellet. Det er ren luft, og godt vann, og friske er vi på sjel og kropp, og så kan vi som sagt ikke klage.
Jeg mente det var gledelig å høre slikt; det er nok av dem som klager over bonnens kår, ikke minst oppe i fjell-dalene. Mange steder er de jo blitt mest avfolket i senere tider — helst ungdommen reiser til Amerika, eller og trekker de inn til byene. Det er så slitsomt der hjemme, synes de; livs-kravene er steget; men hva verre er, livet der er blitt for kjedelig for dem. Da vil de heller sulte og fryse i byene, for der er det så mange andre tillokkelser.
Å, han kunne ikke si det hadde vært så verst med det der i dalen. På det siste hadde det vel heller blitt fler nybyggere. Det var da heller ikke noe å dra inn til disse stygge byene, mot å kunne være seg selv, og ha sitt frie liv i fjellet.
Det var styrkende ord fra en som selv levde det livet. At det var mer enn munnsvær det med sunnheten, viser den høye alder de når folk der i dalen. Mor til denne mannen ble over to og nitti år; men ni og åtti år gammel gikk hun enda med bølingen
