fra en tiur. Orrhanene buldret så det låt som av en gryte i foss-kok der i sør, gauken skogret og gol som en galning i kåthet ikke langt fra oss, måltrost, og rødstrupe, og all a’en morgen-fugl, sang av fulle lunger.
Ja nå var skogen våknet. — For en morgen-jubel! Det var som de alle skulle ta det igjen for regnet og vinnen i de siste dagene. Bare tiuren tidde still. Hva er det i veien med den?
Der, blask! — en svær svart fugl fór ut fra grana framfor oss. Der hadde den sittet uten å spille — og det på slik en morgen. Hva i all verden kunne det være i veien?
Vi sto knøttende still lenge. Det var fare for at denne karen som fløy, ville få de andre tiurene på leiken til å tie, de også. — — Så gle vi litt framover igjen. —
Der, endelig knepp! et stykke fram. Knepp igjen, fortere og fortere, og så klunk, helt spill! Det fortsatte nå og da, men ikke støtt.
Men hør! — der til venstre, noe lenger borte, var det også en; den spillte friskere, og støere. Best å gå på den. Det var mørkt ennå, vi måtte fare varsomt og se oss vell for, så vi ikke tro feil . . .
Snart var vi så nær, at vi måtte til å springe på den. Den andre spillte også, og vi var redd for å støkke den, mens vi sprang på denne, så var det slutt med begge. Vi hollt til venstre, for å gå klar.
Vi kom nærmere, den spillte støtt fremdeles.
