Jeg glante og glante opp i furua foran, jeg mente den satt oppe i baret nær toppen, men var ikke kar om å se fuglen. For hvert sprang ble det nærmere.
Nå var jeg like innpå; det var ikke rådelig å gå lenger; men alt det jeg glante opp, så jeg ingen fugl.
Jeg huket meg ned, for kanskje å få se den mot himlen. — En blask, og den farer ut. Den satt på en gren ned ved furu-leggen, helt fritt, og jeg hadde ikke sett den. Det var så en kunne sprekke av ergrelse . . . Nå hadde den stanset den andre i spillet også, det var ikke mer låt i den.
Vi sto lenge still; men det ble ikke mer av det. Så gle vi videre, kom opp på en berg-rygg, og sto lenge og lydde til alle kanter.
Men hysj! hva var det for låt? Var det mekre-gauken som trakk?
«Det er rådyra,» sa Johan, «det er døm som har vort på leiken og skremt tiuren så han inte spelte i dag tidlig.»
Jeg hørte den svake mekringen på to-tre kanter nedfor oss, det måtte være flere av dem som kalte på hverandre, men vi så ingen. Det er blitt en hel plage, disse rådyrene, her i skogene; og så er det ikke lov å skyte dem hele året. Anker klager svært, for det er ikke råd å få en skikkelig hare-jakt lenger. Ikke før slipper en hunnene, så kommer de på rådyr-fot, og så skjærer det ut; og hunnene er borte hele dagen. Så tar en et nytt kobbel; men ofte går det like ens med det.
