Jeg skvatt opp, men klokka var enda ikke to,
det var like svart natt, og månen hadde seilt vesterpå
bak berg-veggen. Halv tre kunne vi vente at tiuren
splllte; men det var ikke stort over et kvarters
gange bort til leiken. Så vekket jeg Johan. Det
begynte så smått å lysne i nordost.
Vi døyvet varmen ved å legge stokkene fra hverandre; men det var ellers ikke så farlig nå skogen var så rå. Og så dro vi nedover, over dalen, forbi vannet. I lia på den andre siden var det leiken skulle være.
Der kom en lang pipende klage i luften. Den kjente ikke Johan. Men det var nok en stor-spove som trakk? I vår-nattens stillhet, mens alt sover, bærer veien fra syden mot nordlannets sommer. Ellers ikke en låt enda. Vi tråtte varsomt, og satte ikke foten på noen kvist, — lydløst gle vi fram mellom trærne.
Det lysnet litt mer av dagen, men like stille. Vi fikk gå litt til, og så vente på at skogen våknet med de første sang-fuglene, så vi kunne vite sikkert, at vi ikke kom for tidlig inn i leiken og støkte.
Der gol gauken langt øst i, og der buldret også en orrhane på den andre kanten i sør for oss. Men tiuren hørte vi ikke. — — Så kom det første morgen-kvitter, det var nok av en rødstrupe; men der kom måltrosten også. — Nå kunne vi trygt gå videre . . .
Vi gle lenger og lenger fram; men ikke et knepp
