livs-gleden mer og mer fra menneskene. — De som nå kommer og sitter ned ved det samme bålet, er ikke lenger de unge spenstige villdyr som strålte av mot — de er gamle, knuget unner samfunns-trykket, endeløse hensyn, bånn, sorger for seg selv og for andre, brustne håp, feilslåtte planer — alskens sut som aldri slipper taket. Livets meningsløse vemod; — den knopp som skulle sprette, har ikke saft . . . Ja, hvor er gleden i vesterlannene?
Men la det tusle steg av dyr der ute i natten, knekk en kvist, og med ett står han rak som den dirrende stål-fjær igjen, og lynsnart som villmannen hugg sitt spyd, hugger han børsa, — det gnistrer rovdyr av øynene ut i mørket . . .
Å ja, det ligger nå vel unner på flere vis . . . Enn denne krigen? Der er det også rovdyret som raser; men det er dyret i sin ødeleggelses-lyst, mens der i skogen var det driften til å skaffe livets oppholl.
Månen lister seg videre mellom granene — det er som en hører naturen trekke ånde. Kan hele vår kultur gi det som veier opp skog-nattens skjønnhet? Men evnen til å verdsette den har den vel kanskje likevel utviklet.
Noen nye stokker inn på varmen; den blusset opp igjen; og jeg la meg til for å ta en kort blunn før vi igjen skulle av sted.
