uforanderlige fra tidenes gry, hvor alle menneske-mål synker — .
Tankene drar på langreis — dem stanser ikke avstann eller tid — gjennom årtusener tilbake. — Skogene var større, uframkommeligere; natten enda svartere her mellom de svære trærne. —
Også da ferdedes mennesker kanskje just langs denne samme berg-veggen ved natt: — Lydløst kommer de glidende mellom granene, spenstige som stål-fjærer lik ville dyr, halvnakne, kledd i skinn; de bærer spyd og bytte. De når den samme hulen, de bryter ned kvist og tørr-trær, gjør opp varme med noen tre-stykker, som de borrer mot hina’en lik et drillborr.
Så luer snart et stort bål. De drar sammen bar og mos til å ligge på., mens kjøtt blir stekt på pinner, som de stikker i bakken ved glørne. Det gnistrer livs-mot og livslyst av dem, mens de ler og skravler som barn, og hugger i seg kjøtt-stykkene etter hvert som de blir stekt. —
De strekker seg i et ubeskrivelig velvære, og lar stråle-varmen bake de nakne lemmene — er fullkommen lykkelige uten brysomme mål, og tyngende planer — de lever jaktens liv, dens slit, og dens gleder. — Ingen sorger uten øyeblikkets, som svinner fort som de kommer.
I tidenes skiften ble menneskene fler, skogene mindre, og viltet sparsommere. Men med skogene, og viltet, og villmannslivet flyktet også lykken og
