de bare at det ikke kommer deres vei, så er de rolig når skredet går, om så jord-skorpa ryster unner dem som i jord-skjelv. Luft-trykket som går foran, er så sterkt, at lenger ute har det, etter sagnet, løftet folk tvers over til andre siden fjorden.
Skredene kan stundom være så svære at de fyller hele fjorden, og begraver båter og hva a’ent de treffer på sin vei.
En gang var det så vitt dampbåten gikk klar: Da de hørte det kom, ble det satt full fart på for å gå unna; i siste liten fikk de også greidd det, det var bare akter-ennen, og et stykke inn på dekket til nedgangen til kahytten, som ble fylt av snøen. I et blink var hele fjorden bak dem full, og hadde damp-båten vært noen få skipslengder tilbake, var den blitt begravd, for vel aldri mer å komme opp igjen.
Et stort skred hadde gått i fjorden like før jeg kom, og en fikk respekt for det, der det lå og lyste mot den mørke fjell-veggen på sidene, og det mørke vannet unner.
På Gudvangen viste de meg også en stor stein, som var kommet oppe fra fjellet. Den var løsnet øverst på kammen, og hadde tatt det i tre hopp utover. I andre hoppet gikk den som en kanon-kule tvers igjennom begge veggene på et hus, med slik en fart at den slo bare huller så store som den selv. I tredje hoppet fór den igjennom tak og vegg på andre huset, slo der i hjel en kone og skamslo en a’en, og boret seg så ned i jorden, der den nå lå.
