Som jeg sto og så på alt dette, sa en stemme
bak meg: «Kom her skal jeg kjøre skiene dine
ut over.» —
«Nei, takk skal du ha, dem greier jeg selv,» og jeg lot det gli utfor.
Det skar i vei ned-igjennom kleiva, snart på kanten av det ene juvet, snart over mot den andre. Svingene er mange og krappe, en fikk bremse på farten i hver, legge seg godt inn, og så skjære av sted med desto større fart, når det bar like ut igjen.
Mittveis fór synet av en bonne forbi, han var krøpet helt inn i fjell-veggen av redsel.
Før jeg fikk tid til å tenke meg om, var jeg nede i bunnen av dalen. Oppe i svingene kom hunnen som et brunt nøste nedetter. Hesten kunne jeg ikke se enda på toppen av bakken.
Jeg fortsatte veien utetter; den går langs elva i bunnen av Nærø-dalen; like til Gudvangen er den så flat at det mest ikke fins en bakke. Dal-bunnen er trang, på sine steder snau nok plass for elva og veien, og på begge sider hever fjell-veggene seg ende opp. Høyt over henger skavlene, og mellom dem en stripe av blå himmel.
Her og der lå svære snø-skred. Det er ikke lenge mellom skredene i Nærø-dalen, og utrolige er de historier en får høre om dem; en må mest undre seg at mennesker vil leve her med dette truende berget alltid over. Men de blir vel så vant til det, at et skred for dem blir omtrent som et tordenvær for oss. Ser
