fort over åpningen igjen og inn i en tredje kasse. Når vi har vært der en stunn, så fort tilbake til den forrige kassen.
Ja nettopp slik er det jo. Og slik går årene, inne i disse kassene, — og det kaller vi livet. Og der inne yngler vi, og skaper nye slekter som skal fortsette samme kasselivet.
Og når det så riktig skal være glede, så smetter en hel del av dyra inn i en større kasse, for å ete sammen. Der sitter de da på rad bortetter på halen, med forlabbene opp på et brett, og legger i seg fem, ti, femten forskjellige slags mat, alt etter gledens størrelse, og drikker tilsvarende mengder sterk drikke, til de ser seg selv, og hverandre, og kasse-verdenen i en idiotisk tåke. — Det kalles fest . . .
Men denne bekken renner år etter år, og graver langsomt sin dal, — og skogen står stille og gulner om høsten, og grønnes om våren. Og hvor mange ser bekken uten den store elgen som stanser og drikker — den vesle haren som kommer hoppende og beiter av graset — og så reven som i grålysningen smyger varlig fram, på lur etter hare og fugl . . .
Over hodene på oss drar troste-flokkene att og fram; de samler seg nå om høsten. Så freidige og livsglade — snart fløyter de litt på hverandre, og så skratter og ler de så sprettende fomøydde.
Hvorfor syns dere livet er lystig i år som det er så lite rognebær? Er det fordi dere like fullt drar hvorhen dere lyster . . .
