I et gran-holt på den andre siden bekken seiler
den underlige lavskriken fra gren til gren. Som oftest
tyst og taus, som den bar på livets hemmelighet, av og
til en melodisk, vemodig fløyte-tone; — men så til andre
tider plutselig iltert, skjærende skratt i fullt sinne.
Gåtefulle fugl, deg blir jeg aldri klok på. Kanskje er du den som ligner mest det flakkende menneskesinn?
Stundom, når jeg sitter i skogen, og du kommer lydløst svevende og setter deg på kvisten over meg, og skotter ned og skakker på hodet, da er det som du har noe du nødvendigvis ville si. — Men så seiler du av sted igjen til neste tre bort i skogen, og fikk ikke sagt noe. Men slik går det vel også med oss — hvor ofte finner vi uttrykk for det som ligger på bunnen og toner dypest i oss.
Av og til er det som forsøk på et lite kjølende pust. Det suser svakt der oppe om tre-toppene, og visler litt bort igjennom ormegraset. — Men det blir bare med et gisp, og så er alt stille igjen. —
Skog-lia oppover dirrer i sol-steiken som den har gjort det i tusener av år — og det summer av insekter, denne evige sus av liv. Så kommer et større insekt bort i noe vissent løv som det tumler med. — Hodet synker dypere; — å, så godt å sitte — sannelig . . .
Men med ett farer vi i været, hogger børsa — så min santen fikk han ikke ut nå i middags-heten likevel. I full los bærer det oppetter, — døsighet og tretthet er som strøket bort . . .
