Er det ikke underlig så ofte minnet hefter seg
ved noe vi kanskje ikke la videre merke til den gang.
Det som nå står mest for meg fra turen, er da vi bort imot middags-tid dro oss tilbake mot setra i sol-steiken, døsige og trette. Hunnen lå ute og arbeidet med noe fot. Vi satte oss ned av og til, og ventet på den, om den skulle få ut.
Sannelig var det varmt, øye-lokkene seg i hop, og vi duppet vel litt iblant. Det gulnete ormegraset sto høyt og tett oppetter liene, på bråte-hoggene, med vinn-fall og gran-kvist imellom.
Det var leitt å gå — støvlene blir så glatte i slik tørke. Unner bjerkene raslet løvet, når en gikk; men unner granene var det skygge.
Så kom vi til bekken i den flate dalbunnen. Det frisket. Jeg vet ikke hva det er ved slik en klar, sitrende skog-bekk på en varm dag!
En kvegende fred å slå seg ned i det tette graset ved kanten, som en liten eng mitt i skogen. Solen spiller med friske blink i vannet, klart og kjølig. Hver eneste stein syns på bunnen, og sol-strålene, brutte av småbølgene, leker hen over dem. — Det er som den evige, leende ungdom. —
Og bekken snor seg fram mellom de flate sann- og grus-bankene. På de åpne stedene er det gras på kantene og litt siv, og unner trærne grønn mos og ormegras. Og granene, som står der rette og høye, og strekker grenene skyggende utover, de speiler seg i det mørke stille vann.
