ned etter seter-stien og stupte. På noen bråter lenger nede ble det igjen fot. Hunnen var god til å ta ut, og det varte ikke lenge før losen gikk vestover for full musikk. Etter noen lange og vriene turer gikk det samme veien med den haren.
Men nå var solen kommet høyere, det ble vanskeligere for hunnen å greie foten. Etter en stunn støtte den litt; vi fikk sette oss ned og være tålmodige.
Den lette att og fram bortmed myrkanten — så inn i skogen, så ut på myra igjen. Den kom på noe friskere fot, men hvor solen skinte, var det for tørt. — Så hørte vi noen enkelte glefs iblant oppe i lia, det var nok når den kom inn unner en buske, hvor foten sto bedre.
Vi dormet av så smått der vi satt på hver vår stubbe. Men så med ett var vi våkne — der bar det av sted oppetter i fullt beskrik.
Det gikk en halv tur; men så var det tap. Hunnen støtte, men det tok tid; haren satt nok hardt. Vi fikk gå oppover, og se å hjelpe til med å få skreket haren ut.
Endelig kom den på bena, og losen gikk en stunn igjen. Så var det tap på ny; hunnen støtte og strevet, om igjen og om igjen over den samme foten, den ringet, og gikk losen opp igjen.
Men det var uråd, det gikk bare opp i tull. Det var så rent for tørt, solen stekte ubarmhjertig i lia, mosen knaste unner føttene, — og så alt dette tørre bjerke-løvet som lå på bakken.
