de dype, vriene furene opp ned, det var ikke rom for fugl engang.
Sønnenfor — utfor Egg-øya — sto en lava-stein, en veldig bauta, opp av sjøen, som brøt om dens fot, og hulte den ut i dype huler, så den vel snart må kantre.
Lenger sør, inne i «Drivtømmer-bukta», gikk vi på lann gjennom brenningen, og dro båten opp så godt vi kunne. Vi gikk lenge innover i men et trøstesløsere lannskap har jeg ikke sett. Bare en slette av forvitret lava eller aske, svart og trist, uten et grasstrå. Bare langt borte så vi grønn-gule skråninger i de svarte fjellene; men dit rakk vi ikke, tross vår iherdige botaniker, som gjerne ville ha noe i botaniser-kassen.
Skodde lå over alle fjellene runt oss. Bare over kammene i nordvest lyste solrødmen unner skoddetaket, og minnet om at det fantes solskinn en steds i verden i men det måtte være langt, langt borte.
Som vi dro ombord i den stigende morgen, lettet det over fjell-toppene i sør. Ute i nordost rødmet det av solen, og det var vel kanskje vakkert på sin vis.
Av Jan Mayen syntes vi vi hadde sett nokk. Helt hadde jo visstnok ikke Beeren-berget vist seg for oss, og kanskje den som fikk se det en solskinns-dag, ville gjemme et a’ent minne. — I min erindring har øya festet seg uutslettelig; men det blir vel
