knapt av de minner jeg helst søker tilbake til, skjønt . . .
Ut på dagen gjorde vi nye trål-trekk, og fant blant annet at her vokser algene helt ned til 50 og 60 favners dyp. Det er vel fordi vannet er så klart og gjennomsiktig, på grunn av det fattige plankton, og sollyset derfor om sommeren kan trenge ned til store dybder. Havet har den klarhet og det planteliv, som luft og lann må savne.
Om ettermiddagen gikk vi, og lot den ensomme øya uten minner tilbake i sin skoddeverden. Hurtig svant den bak havbrynet i tåka, og det bar østover mot Norge.
Om kvellen tok vi en temperatur-rekke helt til bunns. Da hennte den sørgelige ulykke, at unner opphalingen av lodd-lina fór min ny-oppfunne vannhenter i full fart like i blokken, lina sprang, og det dyrebare instrument med dets kostelige termometre forsvant i dypet. Det var som et stikk gjennom hjertet et øyeblikk — blodet sto stille; i det instrumentet var jo nedlagt måneters arbeid. Men så mintes jeg at det var jo bare en vann-henter, — vi fikk en a’en fram. Den siste dybde måtte tas om igjen, og vi fortsatte like til bunns, på 1530 meter, og så var jo i grunnen ikke ulykken større. Men likevel — det var mye tapt, og en har vanskeligheter nok å kjempe med. —
