dyreverdenen her må være så temmelig arktisk, og det er vel for lite mat for storfisken.
Om ettermiddagen var Ove Hjort og jeg inne unner lava-veggene og skjøt en halvhundre alker. Det var helt som liv igjen å få bruke børsa, og se alkene tumle i vannet, en etter en, fra sin susende fart forbi oss.
9. august 1900.
Om natten, mens vi lå for anker, og hadde satt noen sillegarn — som vi heller ikke fikk noe på — dro en del av oss inn tillann igjen. Først langs lava-veggene for å skyte alker.
På Egg-øya var det en bukt inn, som er det ødeste, trolldomsaktigste jeg har sett. Unner, en smal, øde sann-strann med noen stykker rek-ved som forvitrede ben. Derfra enne opp, mørk-brune lava- eller tuff-vegger, furet av vann og frost, i de mest krokete, knudrete former, snodd og vridd overalt ned igjennom som knuter og sener. Ikke liv å øyne her. Ikke engang en snøflekk; alt mørkt og brunt og hemsk, nå ved midnatt.
Sannelig dette er Trolle-botnen nord i Tåkeheimen. — Herinne bor drager og underlige forverdenens dyr, — ikke blivende sted for nålevende.
Vi dro videre, og så tilbake igjen — overalt det samme. Andre steder satt da alkene i rekke og rad på hyller oppetter, og livet opp; men her gikk alle
