Jeg var blitt tørst og lot det bære ned mot
nærmeste gården. Men nå ble det kapprenn inn døra
igjen, om hverandre, alle i hop — bare en gammel
mann sto igjen da jeg kom.
«Hva heter denne gården?»
«Han ha brukt ski før dan kar’n .»
«Hvor langt kan det være til Gudvangen?»
«Kar æ dan kar’n frao?»
«Jeg kommer fra Bergen og skal til Østlannet. — Tror du jeg kan få litt melk her?»
«So du ska yve fjedle du. Da va gjilda ski, ka slags vé æ da i dai?»
Nei, jeg fikk gå inn, kanskje kunne det gå bedre der.
Jeg spente skiene av, og kom inn i en stue, hvor luften var tett av mennesker og dyr. Langs veggene og oppe i sengene sto, og satt og lå kjerringer og mannfolk, jenter og unger. På golvet krabbet unger 1 lag med griser og høner og andre slags dyr.
«Er det råd å få en dråpe melk?»
Lang stillhet, så fra et kvinnfolk et langtrukkent: «Eg vait inkje, eg.»
Det ga mer håp. «Har dere ikke noe melk da?»
«Å, jau, me ha vel nokko.»
«Ja, kan jeg få kjøpt litt da?»
«Du vil vel inkje ha sur?»
«Takk, jeg vil nok helst ha søt om det fins.»
«Å jau, du kan no alti fao.»
Så bar det endelig opp på en hylle for å hente
