ned en parr potters spilkum; og melken var god den, og gjorde godt der den kom.
«Hvor mye skal du ha for dette da?»
«Eg vait inkje eg. Da æ ’kje nokko større å ha betaling før.»
Jeg la noen penger på bordet, og takket for meg.
«Nai, detta verte so ratt for mykje.» «Ja, du faor ha so mange takk» kom det etter, da hun så jeg forsvant.
Ute sto det tett med karfolk runt skiene mine. De var kommet fra gårdene omkring. Ski og binninger var blit unnersøkt på alle enner og kanter, og da karen selv kom, ble han sømfart han òg.
Jeg fikk skiene på, og strøk fra dem opp bakken, mens jeg hørte bak meg: «Da va gjilda ski.» «Da va svært so lite te stav han har.» «Da va nokko te stor hond.» —
I selskap med en av heste-handlerne som just kom kjørende etter, dro jeg videre.
Vi var ved Stalheim. Fjell-dalen med furu-skogen oppetter sidene lå tynget unner snøen, nede i bunnen rant elva, og ovenover lyste fjellene veldige og hvite i solen mot den blå himmel. Den er vill og storslått dalen her, og likevel lite mot lenger fram. Forut til høyre skar en trang kløft seg inn i fjell-massen, omgitt av ville, forrevne topper. Jeg gikk lenge og undret på hvor vel den kunne bære hen; bunnen så jeg ikke, den forsvant langt unner, men fjell-sidene var noe av det mest stupbratte jeg kunne minnes.
