kanten av lannet. Gårdene står mørke og livløse på den hvite snøen, bare røken stiger lat opp igjennom pipene. Kvinnfolkene arbeider, mens karfolkene sitter inne og henger; utenfor er det sprettende ski-føre, i fjellet er nokk av vilt. For et vinter-liv her kunne leves, hvis de bare lærte å bruke skiene . . .
Det bar videre fram, langs snø-kledde lier, over fiske-vann som sov unner isen og snøen, og ventet på sommeren. Og så gjennom vakre små skog-teiger, med et hare-slag over veien nå og da. Pus hadde svær snø å streve i nå stakkar.
Etter hvert halte jeg inn på karene med skiene mine, så jeg kunne se dem i svingene av veien forut; jeg la på sprang, og nådde dem virkelig.
For en jubel å kjenne skiene unner bena, og så — når det suste utfor en bakke! — Dette var vel a’ent til liv enn å traske i regn og bløyte i Bergen. Sledene var snart av sikte.
Men der kunne det bli et pent hopp over veien. Lysten til å prøve de gamle kunster våknet med ett: Noen slag opp i bakken, og så utover . . . Å, så det gjør godt, en føler seg himlen nærmere. Men sekken må av; enda høyere opp, enda mer fart, og så — hypp — sveve som en måke utover. Ja, en kjenner at det enda er saft i de stivnete lemmene. Men nå var det med ett blitt liv på gårdene omkring. Lik mauer’n av tuven om våren, yrte det ut, unger og voksne, alle måtte se hva det var som spratt der oppe i bakken.
