syns pynten igjen, og stabben utenfor med en kløft mitt i, og en mindre stein sønnenfor.
Det er ikke lenger til å ta feil av, og vi damper sakte sørover, for å gå sønnenom øya og opp på østsiden, hvor det sikkert må være klarere i le av lannet; for vinnen kommer vestfra.
8. august 1900.
I den stille grålyse tåke-natten gle vi langsomt runt sørpynten av øya. Som vi kom lenger øst ble det så vitt klart at vi kunne se de grønn-gule fjellsidene oppe i søkkene mellom toppene og kraterne, på ryggen av lannet. Unner var de stupbratte lavaveggene, som falt svarte i sjøen med tåkedotter svevende omkring.
Oddene langs lannet nordetter på østsiden stakk litt etter litt fram. Den bautasteinen som stikker rett opp av sjøen der utenfor den bratte lava-odden, det må være «Fyrtårnet». — Videre og videre speider vi, men det syns ikke mer lann nordenfor enda.
I le av øya, på østsiden, er sjøen blitt ganske blank; og som ventet, er det her klarere.
En underlig tåkestemt natt, — så stille og øde. På den blanke sjøflaten bortunner de svarte lavaveggene lå sprette alker, og en enkelt alke-konge, — som svarte flekker. De svømte og koste seg, og iblant flakset de langs speilet unna for skipet, men kunne vanskelig komme opp, det var for stille — og så dukket de. En enkelt skrek sitt arrige skrik.
