Det letner og tetner, men ikke noe å se eller
høre, bare skodde og hav, med svak dønning fra
nordvest.
Endelig, der letner det litt igjen, og en ser den samme runne kollen mørkne fram av tåka, — nå ganske nær. — Der mørkner det av mer lann nordover et stykke, — men sørover ingenting.
Skulle det være nær sørpynten?
Snart tetner det igjen helt. Kjenning kan vi ikke få, og det er ikke annet for enn å la henne ligge, og vente. — Å gå nærmere unner lann i slikt vær synes lite rådelig. — Kanskje blir vi liggende her hele natten — — —
Lannet er igjen helt borte; men vi var det så nær at vi kunne se brenningen i stranna. — Vi går ned.
Som jeg senere på kvellen igjen kom på dekk, kunne jeg et øyeblikk se kollen skarpere og mørkere enn før. — Jeg så nå også en odde lenger sør, ganske tydelig. Men der! — hva var det, der utenfor den odden? En stabbe-stein opp av sjøen? Ved siden av enda en lavere stein!
Det må være stabben ved sydost-pynten av lannet. Jeg roper til kapteinen. Han ser den også, — snart ganske tydelig, snart borte i tåka.
Litt før hadde styrmannen fått et glimt av selve Beeren-berget oppe i skodde-kaven; men det kvervet straks bort igjen.
Jeg står lenge og ser. Alt er igjen forsvunnet. — Men nå kommer det en lette innover. Se der, nå
