Langs lava-veggene høyt oppe hang et lyst tåke-lag.
Ovenfor stakk de eiendommelige lava-toppene og
kraterne opp her og der, med gryter fulle av snø.
Nå blir de belt klare, og de grønn-gule sidene skinner
mot det lyse tåke-taket.
Vi stanser for å hive ut et snøre og se om her er fisk. — Så stille natten ble, da propellen sluttet å banke . . .
Dette er ulikt alt annet. Innenfor ligger dette hemske vulkan-lannet, halvt i tåke; krater i krater bortetter, med skarpe kammer imellom. Ingen daler, bare botner, — og her og der en bekk som ikke har gravd noen renne, men stuper fra snøen utover de høye lava-veggene i sjøen, en hvit strime mot svart. Og ved foten av veggene svære sprekker og huler, — og den blanke sjøflaten unner. — Ovenover kommer skodde-kaven veltende nordostfra. Og utover ligger det blanke hav, og skodda. — Det er som fra en utdødd verden, — på månen, eller på en glemt planet.
Slik ligger den her gjennom årtusener, denne ensomme øya, skjult for menneskeblikk, og ingen kjenner hva den gjennomgår i tidenes skiften.
Ved spenningen i jordskorpa unner havet ble de indre glødende masser drevet opp fra dypet, i utbrudd etter utbrudd. Havet stønnet og skalv i forferdelige eksplosjoner. Hav-skjelv fulgte, — veldige bårer, som fjell, veltet utover, knaste isen i nord, hivde de svære flakene over hverandre i brakende røre. — —
