av solen vi fikk om ettermiddagen ga en ny observasjon som bekrefter dette. Det må være riktig. Men denne voksende dybden?
La oss likevel holle tilbake vestover. Blir det da dypere, så må vi være vestenfor, og da er det bare å holle bredden, og gå mot øst til vi møter lann.
Noe senere er dybden omtrent den samme; men tåka letter litt, og der i øst og nordøst holler det seg en merkelig lyse stadig, med mørke banker nær horisonten, som kunne ligne lann med odder. Den kommer og går alltid på samme sted. — Vi holler bortover den vei. Der må være noe, og imens går vi ned og spiser.
Mens vi sitter ved bordet, roper kapteinen at nå ser han visst lann. —
Alle mann opp. Det er like tåket; men der i øst skimtes tydelig en mørk odde ved horisonten. Den ble snart litt tydeligere, snart forsvinner den igjen, nesten helt. Det er Jan Mayen! — men hvor? Nord eller sør?
Vi bærer nedpå. Skodda kommer og tar den. Vi går tre-kvart time, og skulle være kloss innpå; men vi ser ingenting uten tett tåke, og dybden er igjen blitt større.
Vi er glad vi har sett lannet utvilsomt, og nå kan det snøtt være mer enn halvmila av. Vi må ligge stille og vente, mens øynene anspennes for å få et nytt glimt, og ørene for om mulig å høre brenningen mot stranna.
