7. august 1900.
Vi kommer sydvestfra, over havet fra lslann, uavbrutt gjennom skodde. Et glimt av solen ved middag, og ett om formiddagen ga oss noen observasjoner, og etter dem skulle vi være på høyden av «øya», men litt vestenfor. Temperaturen synes visstnok ikke å tyde på at vi er nær isen, for det var varmt vann, over +4°, ovenpå ned til 20 meters dybde, og varmt vann også lavere, nede ved 100 meter, ja til dels ved 200 meter.
Men det må nå være så likevel, det kan ikke være så stor feil ved våre solhøyder. Dybden var 660 favner. Det måtte grunne opp østover, og østover dro vi.
Alles øyne nistirret inn i skodda forut, som snart lettet litt, snart tettnet igjen, så vi knapt så halve mila, eller stundom ikke kvartmila foran oss.
To timer senere, kl. 3 om ettermiddagen, var dybden blitt 600 favner, vi kan ikke være langt av.
En time senere var dybden 596 favner. Enda en time, og den var 500 favner. Dette er spennende. Øynene stirrer inn i skodda. En synes å se en lanntunge som snart kommer, og snart går.
Dybden blir langsomt mindre, helt til 360 favner. Kursen er nå forandret til rettvisende nord; men så med ett blir det igjen dypere.
Hvor er vi? Er vi vestenfor eller østenfor? Etter bestikket skulle vi være noe østenfor, men kompasset synes mindre pålitlig i dette farvann. Etter solhøydene skulle vi være vestenfor ikke mange mil av, og et gløtt
