sol en lys-strime gjennom uværsskyene på glitrende bølger. Hei mann, livet er skjønt og friskt. Men unner en lyder maskinens ensformige stempelslag som ubarmhjertig arbeider oss østover og nordover inn i Ishavs-tåka. Det har klarnet igjen. Breen på lannet sydost for Kapp Nord lyste, halvdekket av skodde-dotter, her i ettermiddag. Det var som en hilsen fra Frans Josefs lann, med de bratte, svarte basalt-veggene unner, den store, jevne snø-flaten over — og så bre-kammen som svant bort oppe i skodda.
Nå gikk solen ned i havet; et glødende stykke av en regnbue i en blå uværs-sky inne over fjell-toppene; og så et kort øyeblikk — da solen sank — skyene derinne i purpur-glød, og fjell-toppene blå, sjøen mørk og frisk i brisen, og røyken fra skorsteinen som en rødgul sky bortover, mens i nordvest, da solen var borte, hele himlen en gulrød brann over et mørke-blått hav. Så er det midnatt. Havet ruller blankt og grønt. Fjell og jøkler i sør står dystert blå og skarpe, med kalle blink av snø-flekker mot en mørk grønn-blå himmel. Islann og Dyra-fjord er hyllet i natten, men i nord drømmer enda himlen i gul-rødt, og speiler seg i de blanke sjøer. Det er tid å sove.
