Tanken var å ha tatt flere stasjoner, og så gått
inn til Islann igjen; men været er godt, vi må nytte
det og komme videre. Kursen er derfor satt nordenom
Islann til Jan Mayen.
Sønnenfor oss ligger Islann, for en stunn siden i solskinn, nå i tåke. Noen deilige dager har vi hatt der, med sol over livet. Fra tåkene kom vi, og til dem drar vi tilbake . . .
De rideturene derinne, langs den vakre fjorden, over de jevne fjell-slettene, de grønne dalene, den friske fart, den smittende latter, de snøblinkende fjell, og havet glitrende der langt utenfor — Og livet ble ungt og fritt . . . En hadde en følelse som en kunne slå seg ned her for godt.
Og så disse gode, prektige menneskene, vokset opp unner frie forholl.
En lukker øynene og ser sol-glimt bortover grønne lier, — bratte basalt-vegger over, — lave islanske bonne-gårder, — islenninger som berger inn høy, — en gråmalt enkel kirke, — fjorden utenfor mot havet. Foran en rytterske som fører an i friskt ritt, og etter en rekke ryttere og ryttersker, og blå øyne som tindrer glede.
Eller det skifter — og i vill karriere farer en hel skare i kappritt bort over den flate sannstrann, hvor bølgene skyller inn unner hestebena. Trampen av de rappe heste-hover klinger hardt og taktfast. Over himlen går uværs-bøyer, med skodde og regn innover fjellene, mens utover havbrynet kaster den synkende
