Men som jeg sto der og stirret innover, da kom
den likevel denne lengselen etter igjen å være der
inne, igjen å komme opp på et koss for å speide etter
framkomst — det er spenning, det er handling i
det liv . . .
Vi måtte venne og gå utover igjen for propellens skyll — den kunne slås av mot de løse is-stykkene. — Men en ble stående og se til de svære flak i syningen var ute av sikte.
Vi var nettopp i brytningen mellom den kalle og varme strømmen. Det er Polarstrømmen: — dannet av ferskere, lettere vann, oppspedd av Sibiriens elver, renner den i overflaten sydetter langs Grønlanns østkyst, og bærer de store is-mengdene på sin rygg, — og så er det den varme strøm, kalt Irminger-strømmen, som fra Atlanterhavet går nordover langs lslanns vestkyst.
Her flyter det kalle, men ferske, og derfor lette Ishavs-vann utover i overflaten, mens det varme, salte, og derfor tyngre Atlanterhavs-vann dukker inn unner Ishavs-vannet. Og alt det bærer på sin rygg, blir skummet av, og liggende igjen langs grenselinjen, så vi kan se den på lang avstann, som en skarp skumrann, hvor vann-flaten skjelver og hvirvler. Ned igjennom er lagene skutt inn over hverandre, skiftevis kalle og varme.
I natt hadde vi en stasjon nettopp i dette strømraset, hvor temperaturen i overflaten kunne gå fra 3° opp til 10° varme på et parr minutters gange.
