i dette ved det som bottlenose-fangerne fortalte om fiske-mengder ute på åpne havet.
Her har vi altså de sikre beviser. Med ett slag mangedobles feltet, hvorfra fiskeriene får sine rikdommer, havets fiske-mengder synes mer uuttømmelige enn vi våget å tro.
Nå er jeg spent på ueren vest for Jan Mayen, hvor jeg i 1882 fant en klappmyss-mage dørgende full av friske uer som måtte være tatt nettopp. Og det var mitt ute på dype havet. — Og så tenker jeg også på all fisken jeg fant i magene på håkjerringene vi dengang tok i Danmark-stredet mellom Islann og Grønlann!
Vi hollt jo torsk, og uer, og slikt, mest for bunnfisk, og vi skjelnet dem fra de såkalte pelagiske fisk som streifer om fritt i havet, som f.eks. makrellen, men nå blir de jo nærmest pelagiske alle i hop.
Det er havblikk. Lange dønninger som vuggende stål, sakte skvalp mot skuteveggen — solens ill-kule går ned i blålig purpur. Havhester, på tyste vinger, er flittig på ferde over hav-speilet, krysser uavlatelig sol-stripen, som søkte de noe de aldri finner. Men herregud, det gjør vi vel alle . . .
Men en må sove. Om få timer kommer trålen opp, og da er det igjen til arbeid hele natten med å måle temperaturer, og hente opp vann-prøver fra dypet. — Sove, som en bare kan på sjøen.
