Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/105

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Nord for Islann, søndag 29. juli.

Tåke, tåke — over oss, omkring oss — tåke hvorhen vi ser.

Men seil videre gjennom skodda, mens havet vugger deg i møte og bringer bud og hilsen fra det usette bakenom, du vet ikke hvor, — bringer lengsler, du vet ikke hvorhen. Du bare aner det er noe å lenges mot ensteds i rommet — bakenom, ovenom tåkene, hvor dagen er klar, og sol skinner på blinkende tinner.

Halloi — der slår han halv fart i maskinen. Skodda er tett som grøt der ute. Vi ser bare et parr skipslengder framfor oss.

Dette er ishavs-skodda. Det er grenseskjellet der hvor sydens varme, salte havstrømmer møter de hvite is-marker. — Og bølger kommer, og bølger går. Vi ser ikke hvorfra, og vet ikke hvorhen.

Sønnenfor ensteds ligger Islann, saga-lannet, — nordenfor ligger isen. Men ut fra de ull-grå masser kommer seilende forbi lengst svunne tiders staute viking-skuter med lave seil — værbitte karer med stritt skjegg, men med hodet djervt på sterke skuldrer, og kvasse øyne unner brynene, — karer, for hvem livet er lek, men som heller ikke er redd døden. Der seiler ugjernings-mannen Eirik Raude, firskåren og lurvet, men med seig vilje; deg høver skodde og is. Der står Leiv, rak og rolig i sin akterstavn, den forvågne med de lange mål, og sikkert overlegg. Du unngår helst isen, og søker det åpne farvann.