men gleden er jo blå. Livet er tindrende blått sollys.
Så det gjør godt å dovne seg. — I morgen bærer det til havs. Først vil vi gjøre et snitt, med en rekke stasjoner, gjennom havet over mot Islann; så tenkte vi oss mot Jan Mayen, og så tilbake til Lofoten. Det er livets utbredelse i havet, og fiske-forhollene, Hjort og Gran vil studere, og det er forhollet mellom de varme og kalle strømmene og vannmassene som Helland-Hansen og jeg særlig vil søke rede på.
Vi har alle oppfunnet nye apparater, instrumenter, og metoder, for unnersøkelser både av havets liv, og av dets fysiske og kjemiske forholl; og stort venter vi av denne ferden — det er visst ikke langt fra vi synes den må innlede en ny tid i havforskningen.
På havet mellom Norge og Islann,
torsdag 26. juli.
Livet er lyst stundom. Vi har nådd den første seir på vår ferd. I natt fikk vi våre drivgarn fulle av sill, blank, blinkende storsill. En sei fikk vi også, og to store torsk, mitt ute på havet.
Hjort er strålende stolt over denne bekreftelse på sine forventninger. Han var kommet til den slutning, at de fiske-arter som gir oss våre store fiskerier, er ikke bunnet bare til bankene og kyst-strøkene, men er utbrett over hele havet, også over de store dyp — overalt hvor de finner livskår. Han var blitt styrket
