De har fisket så overhendig godt med lange nå de siste ukene.
Der nede på haugen unner leker noen barn. En kjekk halvvoksen jente, med en rød lue lysende i solen, har et trekkspill og øver seg på «Ja, vi elsker», mens hun synger til og marsjerer att og fram. Hun har slike faste, vevre bevegelser.
Der kommer en voksen jente i blå kjole oppover, setter seg på steinen og vil ha trekkspillet. Hun spiller ikke likere.
Men med ett får hun det travelt: farer opp, retter på hode-kledet, går nedover litt. — Jeg ser til den motsatte kanten. Jo, der går det to mannfolk nede på veien, så rolige og uforstyrrelige. Snart må de vel stanse? Jo der! den ene blir stående, ser oppetter og spytter, hennene i lommene, litt skrutt i nakken. Den andre stanser nedenfor.
Jenta snur og går tilbake, ser seg forvirret om etter ungene, som hun jo ikke skal passe; hun ber dem komme, som hun slett ikke vil at de skal. Så går hun i siksakk nedover.
Jentungen med trekkspillet vil følge, men blir avvist. Så går det fortere og fortere — så like på ståltråd-gjerdet. Der snakker de sammen. De går nedetter veien og blir borte bak husene.
Senere ser jeg dem i en båt der nede i havnen . Han setter et mørkt, barket seil; og for god vinn stryker det på søndags-tur inn over den glitrende fjorden. Den blå kjolen lyser så friskt langt inne,
