Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/101

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

fjellene. Breene kom veltende utover fra skodda, fjell-veggene nakne og våte unner, og så det svarte Djupvatnet med sprette is-flak med blå føtter. — En var langt nord i is-verdenen igjen.


Ålesund, søndag 22. juli.

Jeg ligger på en fjell-knaus ut mot havet, og lar meg steke av solen. Langt der ute brer det seg kjølig-blått og mørkt for nordosten, med hvite skum-kammer.

Fra Geiranger gjorde vi unnersøkelser utetter Storfjorden; nå er vi her. I går var vi halvveis ut til Storegga, for å begynne på vårt snitt over til Islann.

Det hadde blåst nordvest-storm i flere dager; det gikk enda høy sjø, og det brøt på flere favner vann. Det var ikke så oppbyggelig for dem av oss som ikke er sjøsterke. Men arbeidet ble nå gjort like fullt, og vi fikk vår femte stasjon på denne reisen bra nok.


Her er så stille og fredelig. Der nede er en liten lun havn med pakk-boder og fiskerhytter omkring. Utenfor skjær og holmer som lyser gul-brune, isprengt med grønt, mot det blå hav, hvor det kuler mer opp fra nordost. Ingen seiler i den friske vinnen, det er jo søndag, de ligger inne og holler helg.

Her og der slentrer menn søndags-kledde omkring med hennene i bukse-lommene og spytter — eller ligger i en solbakke med hennene unner nakken og glaner opp i rommet — eller de sitter to og to sammen og sur på snaddene og røer om vinn og fiskeutsikter.