tok det tid å få kajakkene fullt sjødyktige igjen. Det verste var at vi måtte være så omhyggelige og sparsomme med virket vi brukte; der var jo ikke overvettes rik leilighet til å skaffe nytt. Når en surring f. eks. skulde omlegges, kunde vi ikke sprette den gamle op og legge en ny på, men måtte med stort besvær løse den gamle surring av for ikke å ødelegge linen, og slikt hefter når der er mange snes av dem. Så var forskjellige av bambusribbene knekket, de som gikk langs sidene av treverket; især var Johansens ille medfaret. De måtte derfor tas ut helt eller delvis, og avløses av nye, eller også styrkes ved tilleggs-surringer og sideskinner. Alt dette måtte gjøres med omhu, og var ikke noe svint arbeide. Men så hadde vi da også det igjen at det blev godt og sterkt, og kajakkene blev med en gang sjødyktige nok til å trosse uvær på veien over mot Spitsbergen, om det skulde bli nødvendig. Da spileverkene endelig efter flere dagers arbeide var ferdig, blev trekkene igjen satt på og omhyggelig strammet.
Imens gikk tiden, den kostbare tid. Men så hadde vi vårt håp om snart å få vesentlig hjelp av kajakkene og komme fortere frem i dem. Tirsdag den 4. juni sier dagboken: «Det står for mig som det ikke kan vare lenge innen vi kommer i åpent vanne eller i slakk is. Isen her omkring er så tynn og opbrutt, og været er så sommerlig — igår var det bare ÷ 1,5° — og sneen som falt var mest som sludd; den smeltet på teltet, og vi hadde strev nok med å berge oss mot væte her inne; det rant av veggene bare en kom nær dem. Ellers var det et vemmelig vær med snerusk i hele går; men det er vi vel vant til nu, har ikke hatt stort annet den siste tid. Idag ser det dog strålende ut, med klar blå himmel; solen har nettop nådd over kanten av kosset bak oss og her ned til teltet. Det blir en herlig dag å sitte ute og arbeide i; en skal ikke som igår få vætt ut allting en holder på med. Verst er det når surringene blir våte mens en legger dem på, for da får en dem ikke til å stå. Den solen er like fullt en kjær venn; — jeg syntes jeg næsten var lei av den før da den alltid var der; men så velkommen den er nu, og slik den liver sinnet op! Jeg kan næsten ikke få ut av hodet at det ikke er en frisk herlig junimorgen hjemme ved bukten. Å ja, la oss bare snart få vann, så vi kan bruke kajakkene våre; da skal det nok ikke vare så lenge før vi er fremme! Idag har vi for første gang på hele denne turen fått delt ut rasjoner
